Oslo Maraton 2012. Check!

Dagen startet 6.30 med frokost og forberedelse. Even kjørte meg inn til byen og kl. 10 sto jeg i puljen. Det var overskyet, duskregnet og blåste litt. Gikk for lange tights, lang HH Super dry og tynntynn løpejakke pluss headband. Jeg så mye forskjellig outfits, mange hadde mer klær enn meg, andre hadde ponchos type festival. Den snåleste var en kar som hadde løpelinne, splitshort, handsker og BALAKLAVA. Hahaha, han så ut som en løpsraner!

10.28 går startskuddet for pulje 2. Jeg starter klokka og minner meg på å holde avtalt tempo. Det er så lett så lett å la seg rives med i starten, derfor er klokke gull verdt! Det kan føles som om man snegler avgårde og løper etter løper passerer meg (og som en ihuga konkurransemenneske er det tøft!). Men det er simpel matte, løper jeg så og så fort x 42,2 km blir tiden sånn og sånn. Og jeg skal bare slå meg selv, ikke andre. Strategien min var å holde mellom 5:00 og maks 5:30 for å så øke noe den siste milen, ned til 4:50 ca. (jeg endte opp med alt mellom 4:40 og 5:26)

Runden var som ifjor 2 x 21 km. Noe forskjellig grunnet bygging i hovedstaden, og godt er det! Jeg likte ikke 2011-løypa, mye løping i sløyfer og i uinspirerende industri/byggeområder. Mye bedre i år (men dropp Sjursøya neste år, please?)

 

Første runden gikk problemfritt. Jeg var litt varm og måtte i fart skifte bib´en som satt fast i jakka til toppen jeg hadde under. Når jeg kom til Egertorget, der jobben hadde stand og musikk, ditcha jeg jakka hos personalsjefen og tok imot heiarop og klapp. For et boost det ga! Ned til Nationtheatret løp jeg forbi 3:45 gruppa, rundet Rådhusplassen og startet på runde 2. Det er nå det starter tenkte jeg. Nå skal det bevises. Formen var fin, pusten rolig. Jeg begynte å få litt vondt i føtterne og kjente når det gikk hull i en blemme (yuk!). Jeg begynte også bli litt sulten og klarte presse i meg en halv banan ved stasjonen på Frognerstranda. Gledet meg til Tjuvholmen, Aker Brygge og Rådhusplassen. Selv om jeg har musikk i øra er det utrolig motiverende å løpe blant folk som står og heier. Man strekker litt på seg og passer på stilen, t.o.m. øker farten. Jeg lengtet til stasjonen på Myntgata, siste før den lange turen ut på Sjursøya. Stort minus her! De sto ikke klare med kopper, uten man måtte stoppe og selv plukke fra de grønne boksene :-(

Kilometer-skiltene begynte nå å vise 34. Jeg skal innrømme at på det tidspunktet kom de negative tankene. «Nå begynner det bli kjedelig, huff så vondt jeg har overalt» m.m. Jeg klarte å snu det heldigvis, begynte heller å tenke hvor lite jeg hadde igjen. Faktisk så tenkte jeg at hvis jeg løper fortere så blir jeg ferdig fortere. «Pain is weakness leaving the body» hadde en tilskuer på et skilt. «Damn right» tenkte jeg og suste opp broa (jeg liker å løpe oppover, øker instinktivt farten og skifter løpstil). Gjennom Grønland og tilbake, inn i sentrum. Siste drikkestasjon serverte Cola, herrejemini som jeg lengta til den koppen. Mitt tips; uansett og det er løping eller sykling eller ski, ta alltid Cola som siste drikk! Sukkeret blir en rakett i ræva for å si det sånn. Nå hadde jeg bare Karl Johan og siste gang forbi jobben. Kom opp alene og tok imot rop og klapp igjen. Nå hadde jeg god fart. Jeg økte og økte og snart så jeg 800 m-skiltet. Dette var innspurten. Jeg skiftet til en godsang og sprang så fort jeg klarte. 600 m. Når jeg kom over kulen på Christiania torg og Rådhusplassen viste seg, ble jeg så glad! Jeg er snart ferdig! Der borte står det «MÅL». Folk står på sidelinja og heier. Jeg følte meg FloJo der jeg spurtet inn de siste 200 m. Jeg så andre løpere foran meg og brukte dem som konkurranse. Først han, så henne, jeg skal forbi…. Når det var 10 m igjen løp jeg forbi en dame som nok tenkte det samme som jeg «ikke faen om hun skal forbi meg» og vi endte opp i en spurtkonkurranse (jeg vant med en fjerdedels sekund). Jeg krysset mållinjen og stoppet klokka. 3:34:46 lyste det mot meg. Jeg var så glad og stolt at det kom en liten tåre. Jeg hadde slått tiden min med 26 min! Speidet etter Even, men jeg kom inn mye tidligere enn forventet så der sto jeg, stolt og kald, til han kom og jeg kunne hoppe opp i armene hans og inn i skiftet han hadde med.

Akkurat levert jakka hos sjefen…

…gjennom CopyCat-porten….

…når jeg hører «Rebecca!» og ser paparazzi-Knutsson klar med kameraet…

…poser japan-style og løper videre full av selvtillit.

Årets maraton var en helt annen opplevelse en 2011. Ifjor møtte jeg veggen etter 21 km, og siste runden var preget av en indre psykisk kamp å ta seg rundt. I tillegg hadde jeg så vondt i beina at jeg en gang stoppet opp og grein litt. Dagene som fulgte var smertsomme, klarte ikke å gå trappen (måtte humpe meg ned som et lite barn) og det gikk uker før treningen satte igang igjen. I år, njæææ… jeg merker selvfølgelig at jeg har løpt 42, 2 km og hælsena gjør vondt. Jeg har hvilt (les powernappet) en hel del, men formen er fin. Det store forskjellen er nok at ifjor løp jeg uten klokke. Uten klokke=revet med av stemninga og andre løpere=brukt opp energilagrene halvveis. I tillegg var jeg så oppsatt på å holde folk jeg kjente bak meg (nevnte jeg at jeg er konkurransemenneske? ;-)), at det ble et stressmoment som igjen førte til negative tanker. I år var en fryd og jeg planlegger allerede neste års løp. NY Marathon kanskje? :)

Advertisements

Tags: , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: