Det er så deilig når man lykkes…

Det er ikke i trå med den velkjente janteloven, men i dette innlegget skal jeg toot my own horn som det heter på engelsk. Jeg løp halvmarathon på 1.42.03. Oh yes.

For all del, banerekorden ble slått med 3 min (tror jeg) og vinneren løp inn på 1 min og noe (?!). Ei heller er min tid noe spektakulær, da gruppe 1-5 løper vel inn på 1 time og noen 20 min… DET er raskt! Men i forhold til mine mål, og hva jeg håpet å løpe inn på, er 1.42 helt fantastisk og jeg er veldig stolt.

Jeg reiste ned fredag etter jobb med buss til Göteborg. Min kjære eks-kollega Per utfordret meg til Göteborgsvarvet og jeg takker aldri nei til en utfodring (som jeg tror jeg kan vinne dog….). Jeg hadde skikkelig konkurransenerver som vanlig og dobesøka hagla tett. På lørdag møtte jeg min kjære mor som hadde tatt turen til Gbg, og spiste lunsj med henne (I´m sorry if I was wasn´t really «there»— i get so focused and/nervous.) Tidlig ettermiddag gjorde vi oss klare mens starten gikk på TV. Nervene var på høyspenn. Vi løp til Moa, Pers PT-venninne, vi kunne legge fra oss ting hos. Vi løp langs banen (egentlig ganske høyt tempo så da Per sa «dette tempo håper jeg å holde» så ble jeg ganske nervøs (aldri at jeg hadde klart det)). Langs banen kom løpere i gruppe 1-3. Dette var vel ca 18-19 km mark så tempoet var ganske høyt, og jeg MÅTTE bare teste å løpe langs med. Konklusjonen; trene. MASSE

Ok, so start gruppe 24. Siste gruppe. Masse folk. MASSE folk. Jeg stretcher, Metallica strømmer gjennom øra. Min gruppe står og tripper bak sperrefolka. Hvem tripper over feltet men ikke min mor? Så deilig å få en siste pepp, et siste umph. Starten går. Dvs. Starten til start går. Klar, ferdig, gå, passerer startstrek. For de aller fleste betyr det å starte hardt. Men i et langdistanseløp som maraton og halvmaraton er, er cluet å starte med en negativ split. Målet mitt var å holde 5:00 min/km, men i starten vekslet jeg mellm 4:24 og 4:50. Litt nervøs over å holde et litt for høyt tempo, men samtidig føltes det greit så jeg holdt det. For dere som ikke kjenner til Varvet, er det verdens største mosjonsløp. Vi snakker over 60.000 mennesker som løper gjennom lille Göteborg, ca 200 000 i publikum. Varvet overgår Oslo Maraton, med hestlengder, hva gjelder publikum, band som spiller etc. Langs Hisingen, Majorna, Avenyen var det smekkfullt med folk som heja, det var perfekt løpevær.

Første mila gikk bra, ingen problem. Jeg spiser en mil till frokost. Men kom 13-14-km så kryper denne «hva er det du driver med, rebecca»-følelsen opp. Og det blir kjedelig. Og vondt. Vondt i hofta, vondt i knæa…. men man peiser på. Og hvorfor? Hvordi vinnerskallen er på. Nr 15-km streken ble passert, fikk jeg en liten upplifting. Nå venter Avenyen, kun 5 km og NÅ er tiden å sette inn støtet. Jeg har vært veldig god til å holde et jevnt tempo hele løpet (noe for øvrig ei jente i korte «Norge-curling»-short ikke har holdt, hun har stadig vekk dukket opp ved min side). Jeg har masse å gå på, men det er for mye folk i løypa til at det går å få et ordentlig flyt. Jeg blir kjerringa som skriker «HOLD HØYRE» for opp Avenyen er det helt krise. Ikke for å være helt idiot, men tidenene hadde vært noen helt andre hvis de gjorde løypene litt bredere. Noen ggr stoppa det faktisk helt opp, og DET er helt krise for noen som løper mot tid.

Ihvertfall, 18 km blir huket av, 19 km nærmer seg. Jeg trodde jeg skulle klare tempoøkning fra 15 km, men folkemengden og trøttheten meldte seg. Men når bakken opp til Slottskogen kom økte jeg, og over veien kom enda en stigning. Økte enda mer. I huvet hadde jeg minnet fra Oslo Maraton, der jeg fra uante kilder klarte å fremkalle energikilder til å spurte til start.Jeg sikk-sakket meg spurtandes inn til mål og var helt ferdig. Med klokka på hånden slutta tiden på 1:42.05. Jeg er yberfornøyd. Opprinnelig mål var 1:45, men siden oppussing og greier kom i veien  håpet jeg på 1:45 (realistisk forhåpning var vel 1:50-1:55). Hva slags oppsummering skal man dra av det? Aner ikke. Men jeg føler meg grei nok i å tenke på at selv om jeg ikke har trent løp, har jeg ihvertfall trent hjerta og faktisk spart hofta. At jeg mest sannsynlig må operere hofta jo fler løp jeg gjør, det skremmer meg, men…. hva skal jeg gjøre? ikke løpe? Det valget finnes ikke. Nå er det torsdag og dessverre må jeg meldre fra at hvert eneste støt gjør vondt. Jeg håper det går over snart, ellers må jeg inn til fysion for siste verdict.

Varvet blr det en tradisjon. Halvnmarathon er jo en spesiell distanse i og med at distansen er kort nok til en høy instensitet, men lang nok til at man må passe på og ikke brenne alt krutt i starten.

1:42:03 blir 1:40 nästa år! Gleder meg!

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: